"Verdens mat"

Eg har ei lita grøn bok i bokhylla mi. Der har ho hatt plassen sin i snart 12 år no. Eg leitar henne fram ofte. Litt for ofte er eg redd.

Eg vil her sitere litt frå slutten av boka:

-En verdensbefolkning på 5,7 milliarder lever nå fra hånd til munn. (Boka vart skriven i 1996, etter at kornprisane på verdsmarknaden hadde dobla seg på få månader) Med de raske endringene som vi ser i verdens matvaresituasjon, kan vi si at tidspunktet for FN´s store matvarekonferanse i november 1996 er velvalgt.
Men verden kan raskt få erfare at det skal mer til enn politiske taler og FAO-rsolusjoner for å komme ut av uføret. Verden kan bli stilt overfor problemer vi ikke har erfaring med å håndtere. Dersom vi skal møte de utfordringene som nok mat i det 21. hundreåret innebærer, er det nødvendig med jordbrukspolitisk nytenking. Og klarer vi ikke å løse matforsyningsproblemene, kan selv grunnvollen for verdensøkonomien og den sivilisasjon som har vokst fram etter den industrielle revolusjon, slå sprekker.
Dersom verden går inn i en epoke med knapphet og prisvekst på mat, er det behov for en jordbrukspolitikk som forener

økologiske hensyn

økonomisk lønnsomhet

nasjonale egeninteresser

global solidaritet

Dette er forhold som politikerne i dag helst ikke blander sammen. En slik jorbrukspolitikk vil bli temmelig forskjellig fra dagens. Med dagens globale befolkningsvekst synes det klart at vi ikke har allverdens tid til å utforme en forutseende jordbrukspolitikk for det 21. hundreåret.

Boka heiter ”Verdens mat” og vart skriven av Magnar Norderhaug i 1996. Når vi no ser at verda sine kornlager på nytt er botnskrapte, er det lett å gje "naturvernets ridder"rett.

I ein kommentar til situasjonen seier Jørn Rolfsen i Statens landbruksforvaltning til NRK:

- Løsningen kan være å øke produksjonen, sette i gang ny teknologi og nydyrking for å møte økt etterspørsel.

Ja, hadde det berre vore så enkelt. No for tida vert det utgjeve 100 kokebøker for kvar bok som handlar om korleis ein skal dyrke maten.

Her må det byggast, Åslaug

Energiminister Odd Roger Enoksen sette i si tid i gang ein prosess som kan få avgjerende betydning for norsk energiforskning i tiår framover. Prosessen heiter Energi21 og skal etablere ein brei og samlande FoU-strategi for energisektoren. Denne strategien vart overlevert til ministeren i går,5. februar, med mykje pomp og prakt.

Fem dansarar, ein for kvart av områda i Energi21-strategien, sende rapporten frå leiaren i strategiutvalget over til olje- og energiministeren.

– Det er den mest fantastiske overrekkelsen av en rapport jeg noen gang har fått, sa Åslaug Haga.

I samband med overrekkinga kom ministeren med fylgjande uttale:

– Vindmøller til havs har potensial til å bli den nye oljen. Vi har en stor sokkel, der det blåser mye og konstant. Men det fordrer at vi greier å utvikle teknologi vi ikke har i dag, at vi klarer å koble vindkraft og vannkraft slik at vi kan levere på sikker basis, og at vi løser miljøutfordringene.

I dag, 6 februar, la Oljedirektoratet fram produksjonstala for desember, og dei endelege tala for 2007 er dermed klare. Samla petroleumsproduksjon gjekk ned med 10,8 millionar standard kubikkneter. Dette er tal som seier dei fleste av oss lite, så eg tenkte eg kunne prøve å rekne dette om til digre vindmøller. Som tenkt, så gjort.

Ein har von om å utvikle flytande havvindmøller med ein effekt på 5 millionar Watt. Dersom denne mølla yter merkeeffekt kvart einaste sekund gjennom eit heilt år, vil ho produsere 3780 milliardar kJ, om lag nok til å forsyne 2000 husstandar med straum.

1 Sm3 olje inneheld 360 millionar kJ. 10,8 millionar Sm3 skulle då innehalde utrulege 3880000000000000 kJ (3,88 EJ). Dette tilsvarar produksjonen frå over 1000 digre vindmøller. Og det er berre for å erstatte produksjonsnedgangen frå i fjor.

Det er mest så eg vonar at eg har rekna feil.

Ribbe eller pinnekjøt, ei relevant problemstilling ?

Kva åt du du julaftan, var det ribbe eller var det pinnekjøt ? Kanskje var det ingen av delene, men uansett, i vår tid har det vore tradisjonar, smak og behag som har avgjort dette spørsmålet. Verken lommebok eller tilgang har vore avgjerande faktorar i menyvalet.

Språkforskarar vil kanskje ein gong i framtida hugse 2007, året då ingenting skjedde, som året då ”CO2 –ekvivalent ” vart ein del av ordforrådet til Ola Nordmann. CO2-rekneskap vart gjennomført over ein lav sko over alt frå storfekjøt til påhengsmotorar. Pinnekjøtet kjem dårleg ut i desse reknestykka. Storfekjøt er rettnok verstingen med tal som 22,6 kg CO2 –utslepp pr. kg kjøt, men sauen kjem på ein god andreplass. Grisen kjem mykje betre ut. Ikkje berre utnyttar grisen foret betre, men grisen er som kjent ikkje drøvtyggar og dermed vert metanutsleppet naturlegvis mykje lavare. Med andre ord: 1-0 til ribba.

I enkelte land er det blitt stovereint å uroe seg for framtidig matforsyning. Tidlegare vart slikt stort sett avvist som vikarierande argumentasjon for ein hårreisande landbrukspolitikk, men stigande matprisar og frykt for verknader av klimaendringar har ført til ei endring.

E24 melde i går om fest på råvarebørsane rundt om i verda. Oljen har brote 100$-grensa, gullprisen når nye høgder og prisen på kveite og soyabønner stig med 3% på berre ein dag. Kvifor dette skjer, forklarer E24 på denne måten:

Økt velstand over hele verden fører til bedre kosthold og gjør at etterspørselen etter korn øker samtidig som rekordhøye enegripriser øker salget for biodiesel.
Samtidig har klimaendringer og svikt i avlinger bidratt til prisoppgangen.
Dette førte til at prisene på hvete og soyabønner steg med nesten 80 prosent i fjor. Kornprisene steg forrige måned til det høyeste nivået på 11 år.

Med andre ord, inga djuptloddande analyse, men det er eit godt døme på at problemstillinga er i ferd med å verte alment akseptert.

Om vegvalet ut av dette uføret er det stor usemje. James Lovelock hevdar at den einaste løysinga er å overlate dyrkajorda til agrobusiness og industrielt jordbruk, la villmarka styre seg sjølv og stue folk flest saman på restarealet. Det verkar som UMB-professoren Hildegunn Opsahl Sorteberg tenkjer i same baner. Richard Heinberg står for den motsette løysinga, nemleg relokalisering, overgang til organisk, tilnærma vegetarisk kosthald og drastisk auke i talet på bønder.

Men uansett kva veg ein vel, bør ein ha Magnar Norderhaug sine ord i bakhovudet:

Dersom vi i dag ser hva naturvernet har oppnådd de siste 100 årene, kan det være grunn til å spørre: Er de naturvernområdene som vi har opprettet tilstrekkelig store?Dette spørsmålet ble reist i magasinet Times i 1997: ”Kan vi redde regnskogen, pandaen, elefanten og det biologiske mangfoldet ved å verne noen få områder som vi kaller nasjonalparker og reservater?Sannheten er at det kan vi ikke. Det er ikke tilstrekkelig. Til det er naturen for komplisert…”Når vi stykker opp naturen i små biter, har det hele en tendens til å vakle.I denne forbindelse understreket utredningen om ”Naturvern i Norge” i 1980 at naturvernede områder neppe ville utgjøre mer enn ca. 10 % av landets areal. Derfor er det en viktig oppgave å forvalte de resterende 90 % på en økologisk forsvarlig måte, slik at vi kan beholde den biologiske produktiviteten og artsmangfoldet i naturen.Dette stiller krav til dagens samfunnsplanlegging. Blant annet innebærer det at vi stiller helt nye krav til langsiktig tenkning og allsidig naturdisponering. Vi kan rett og slett ikke fortsette med å forvalte vårt livsmiljø utfra dagens snevre egeninteresse. Det er rett og slett ikke nok.I dag betyr naturvern en klok, langsiktig forvaltning om vårt livsmiljø.

Les meir

Då er det kanskje ikkje sikkert at pinnekjøtet kjem så dårleg ut likevel.

Medan vi ventar

Du bør ta deg tid til å lese dette blogginnlegget (med kommentarar.) Absolutt noko å verte klokare av, sjølv om det gjeld Storbritania.

Can Britain feed itself ?

Kun til forvirring

Det er ei kjend sak at det å produsere mat er eit ressurskrevande føretak og i tillegg representerer denne produksjonen ei stor miljøbelastning. I Sverige t.d. står matproduksjon for omlag 25% av klimagassutsleppa. I seg sjølv er det vel ikkje så urimeleg at det å produsere det ein treng for å leve skulle stå for ein fjerdepart av utsleppa våre, det er berre det at 100%´en er så altfor stor.

Det å kunne produsere maten vår på ein meir miljøvenleg måte, vert ei stor utfordring. Heldigvis finst det løysingar. Det verkar i alle fall slik. Her kjem ei liste over forslag:

-Økologiser landbruket

-Et meir kvitt kjøt (eller var det raudt du eigentleg meinte, Aaslaug ?)

-Vert veganar

-Køyr meir bil (ja du las rett)

-Sats på kortreist mat

Og liste kan gjerast lenger, men du skjønar sikkert teikninga no
Som du ser, ein kan verte forvirra i hovudet av mindre og det einaste ein kan konkludere med, er vel at dette ikkje vert enkelt.

Så var det slik at fylgjande e-postmelding låg i innboksen min i dag:

EU in dilemma over GMO animal feed import

Industry sources warn that the EU might find its supermarket shelves without meat products due to slow approval of new genetically modified (GMO) crops.

Dette måtte sjølvsagt undersøkast litt. Det synte seg snart at dette var gamalt nytt og på heimesidene til ”Friends of the earth” hadde dei allereie for tre veker sidan lagt ut fylgjande kommentar :

"The animal feed and biotech industries are deliberately spreading panic that the EU's tough GMO standards are threatening Europe's ability to feed its livestock. But these arguments are fatally flawed. The real reasons that animal feeds are becoming scarce are that land is being used to grow agrofuels and countries such as China are increasing their consumption of meat. The EU should not sacrifice its hard-won safety standards on the basis of illogical, scaremongering arguments from industry."

Les meir her

Problemet er sjølvsagt at dette ikkje er eit "enten eller", men eit "både og". Resultatet vert uansett at europeisk husdyrnærig i nær framtid vil oppleve at tilgangen på kraftfor vert knappare. Og utan kraftfor vert det i alle fall ikkje lett å produsere kvitt kjøt. Same kor sunt det er.

Kanskje Jens burde ta seg ein prat med Kalle

Biletet av Kalle Moene er det Ola Sæther som har teke og ligg i biletbasen til Uio

I veska mi har eg eit ark som eg reiv ut av Dagens Næringsliv si laurdagsutgåve den 24. Mars i år. Side 3 inneheld ein kronikk av Kalle Moene med overskrifta ”Virkemiddelradikalerne”, skriven i høve SV sitt landsmøte.

Moene hevdar at kjenneteiknet på ein verkemiddelradikalar er at han har slutta å argumentere for kvifor tiltaka han kjempar for er best for målgruppa. Dette i motsetnad til ein verkeleg radikalar som argumenterer for kva verkemiddel som best tener interessene til den gruppa han sympatiserer med.

Kronikken tek utgangspunkt i økonomisk politikk og sosialpolitikk, men mykje av det det økonomiprofessoren skriv kan lett overførast til andre samfunnsområde og eg har teke vare på artikkelen mest for å minne meg sjølv på å stille meg fylgjande spørmål kvar gong eg meiner å ha sett lyset: ”Er det verkemiddelradikalaren i meg som talar no ?” Ikkje det at eg trur han nokon gong vil få vite det, men Kalle Moene, professor ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo , har faktisk gjeve meg ein ny hobby. Eg er nok langt frå den einaste som driv med dette, men eg meiner å ha sett mange døme på at det vert lenger mellom oss di høgare opp i det politiske systemet ein kjem.


Så når Jens Stoltenberg går på talarstolen på Bali og til stor jubel proklamerer at Noreg vil løyve 3 milliardar i året til vern av regnskogen med argumentet. ”Det å la være å hogge skog er kjent teknologi (imotsetning til fangst og deponering av CO2 ?),tenkjer eg med meg sjølv at no burde Jens ha teke seg ein alvorsprat med Kalle Moene. Det hadde kanskje vore best å ha gode prosjekt først og så løyve pengane. Men 3 milliardar har ein fantastisk symbolverdi då. Og no er det for seint. Skal ein tru på Rune Likvern i Energikrisa, og det fryktar eg at ein bør, er det dessutan mest det same kva vindauge vi kastar oljepengane våre ut av.

Elles så skulle eg meine at det å late vere å hogge skog er kjend teknologi. Det er berre å halle seg attpå sofaen i staden for å sele på seg vernebuksa og ta seg ein tur på vedaskogen det. Men eg får då ikkje betalt for det. I allefall ikkje endå. Men slik som det har regna i haust er det kanskje håp om det også. No.

Å hoppe samstundes med Wirkola

Biletet er det Scanpix som eig

Dei av dykk som er innom av og til har nok oppdaga at det vert lenger og lenger mellom kvar oppdatering her inne. Årsakene til dette er mange, men ei av dei viktigaste er at dei emna eg stort sett har skrive om har blitt godt stoff i det som (gjerne litt nedlatande) vert kalla MSM eller ”main stream media”.

I dei store papiravisene ser ein at dei skarpaste pennane skriv knakande gode innlegg om matvaretryggleik medan radio og TV er fulle av program om klimakrise og naturvern. Ein ser endåtil at ein i beste sendetid kjem ustraffa frå å hevde at energi kan verte eit knappheitsgode i framtida og at ikkje alle alternative energikjelder er like uproblematiske.

Det å hoppe etter Wirkola har aldri vore ei takknemleg oppgåve. Det er ein ting som er verre. Det er å hoppe samstundes med Wirkola. Ein får kanskje vise tålmod og ta det med ro til folk har fått nok og emna har blitt dårleg stoff. Det er nemleg skræmande liten fare for at problema vert løyste før den tid.Vi prøvehopparar gjer kanskje lurast i å vente på pausen og 2. omgang. For 2. omgang kjem sjølv om både skodda legg seg og Holmenkollen forsvinn.
Eit anna spørsmål er kor mykje all mediemerksemda hjelper. All den tid det er differansen mellom analytikarane sine prognoser og det verkelege kvartalsresultatet som avgjer verdien på investeringane våre er eg ikkje vidare optimistisk. Men akkurat dette får dei som har greie på det halde på med. Fondsmeklarar og slikt. Eg prøvde meg visst på noko om dette i fjor ein gong.

Det gamle innlegget mitt finn du her.

(Det var forresten synd at det var representantar for Kommunenoreg som skulle gå så ettertrykkeleg i fella)


PS

Det kan vere verdt å merke seg at innlegget inneheld ei lenkje til Oslo Finans ASA si side for marknadsføring av hedge fond, noko eg har skjøna skal vere ulovleg her i landet. Berre spør sjefen i Terra.

Nyare amerikansk forsking syner...............

Forskarar ved Cornell-universitetet i staten New York i USA har stilt seg fylgjande spørsmål: How big is your food print ? For å svare på dette spørsmålet har dei undersøkt arealbehovet til 42 ulike diettar med likt energiinnhald og basert på korn, grønsaker, frukt og mjølkeprodukt. Det som skilde dei ulike diettane var feittinnhald og mengde kjøt. Det vart lagt vekt på at alle matvarene kunne produserast lokalt. Staten New York ligg i det nordaustre hjørnet av USA og har eit klima som ikkje er så ulikt vårt.

Ikkje uventa kom ein fram til at ein vegetarisk diett med lavt feittinnhald kom ut med det minste arealbehovet ,om lag 2 da /(person *år) . Størst var, som ein kunne forvente, arealbehovet til dietten med høgast innhald av feitt og kjøt, om lag det doble.
Det som kom likevelfram fram noko i denne undersøkinga som kanskje vil overraske enkelte :Når ein ser ting i litt større samanheng ,så vil ein diett med avgrensa mengder kjøt og mjølkeprodukt vere meir ”effektiv” enn reint vegetariske diettar. Årsaka til dette er at medan den vegetariske dietten vert produsert på høgtytande dyrkajord, så kan kjøt og mjølkeprodukt i stor grad produserast på grunnlag av beiting (Og her i landet, gras hausta på areal som kun er eigna til denne produksjonen)

Litt meir om denne undersøkinga kan du finne her.



Dette er ikkje nye tankar, men dei har hittil stort sett blitt avfeia som vikarierande argumentasjon av m.a. deler av miljørørsla. Men eg kan ikkje skjøne anna enn at denne kunskapen bør få konsekvensar for korleis vi forvaltar både dyrkajord og utmark her på berget.

Denne hausten skal Stortinget legge fram forslag til Naturmangfaldlov. Rasmus Hansson og WWF er som naturleg er, svært tilstades på banen no i innspurten. WWF-leiaren avsluttar eit lesarinnlegg trykt i m.a. i Dagsavisen 26.september i år slik:

Landbruks¬organisasjoner, ymse departementer og krefter i nesten alle partier kjemper nå innbitt for å fjerne alt i lovforslaget som kan begrense deres særinteresser. Får de gjennomslag, har norsk natur tapt en svært viktig anledning. Lite kan da hindre at ødeleggelsen går sin gang. Mens klimakampen vil fortsette å kapre avisoverskrifter og politiske oppmerksomhet, blir kampen om Naturmangfoldloven på kort sikt den viktigste kampen om norsk natur.

Eg tykkjer det er trist at Hansson på denne måten går ut og så tydeleg peikar ut landbruket som ein av hovudmotstandarane sine i kampen for det biologiske mangfaldet. Både på bakgrunn av utsiktene til framtidig matforsyning i verda, men også når ein har i minne at ein stor del av artane på ”raudelista” er avhengige av eit levande kulturlandskap.

Kong Øystein og Martin hattemakar

Eg har klipt ut to sitat som eg har limt inn nedanfor. Les dei om du orkar, så snakkast vi etterpå.

Sitat 1:

-De utfordringer verden står overfor er så store at det må til en atferdsendring. Vi må bort fra Cowboy-økonomien hvor alle muligheter ligger åpne og i stedet tenke i SpaceShip- økonomi - hvorledes overleve i et lukket system.
Hva har hendt siden FNs miljøkommisjon med Gro Harlem Brundtland i spissen lanserte begrepet Sustainable Growth i 1987?I 1988 fikk vi den særnorske oversetttelsen; Bærekraftig utvikling. Ingen vet egentlig hva det betyr. I 1994 introduserte industrien begrepet Bærekraftig vekst og siden år 2000 har det bare dreiet seg om kraftig vekst. Ser vi de siste 50 år har verdens befolkning økt fra 2.8 til 6,5 milliarder, antallet som bor i byer har vokst fra 0,9 til 3,2 milliarder, oljeforbruket har økt fra 5 til 31 milliarder fat, antall biler fra 90 millioner til 580 millioner og antall flypassasjerer fra 90 til 1700 millioner. Konsekvensen er at CO2-konsentrasjonen i atmosfæren har økt fra 312 til 381 ppm og at Jordens gjennomsnittstemperatur har økt fra 13.9 til 14,6 grader.

-Klarer vi å ta inn over oss hva som foregår og at det er nødvendig med en holdningsendring - Er menneskelig (eller sivilisert) virksomhet av et slikt omfang, av en slik karakter og en slik kompleksitet et den overbelaster den menneskelige hjernes kapasistet til å forholde seg til?
- Er avveiningene mellom kortsiktige og langsiktige problemstillinger av en slik natur at de overstiger det politiske systems evne til å sortere ut. - Er moderne ledelsesprinsipper og teorier tilstrekkelige til å lede den forandringsprosess som utvilsomt kreves over de neste 25 år?
- Er dagens økonomiske modelltenkning overhode tilpasset til vekstbegrensinger i et lukket system?

Forbrukerkulturen må endres og jeg tror vi kan styre utviklingen i den retningen. Jeg tror at vi kan utvikle de nødvendige målemetoder, men jeg er ikke sikker på at vi greier å få til en felles virkelighetsforståelse.Norge kan være et mønster for andre land og på den måten bidra til å styre den internasjonale opinion. Vi trenger noen som kan lære oss gleden å klare seg med mindre - en holdningsendring i forhold til dagens forbrukersamfunn. Kanskje er det reklamebransjen som er best skikket til det?

Sitat 2:

Vi må tørre å tenke store tanker. Klimasaken handler om grunnleggende spørsmål om vær og vind. Vi er nødt til å tenke helt nytt.
- Dersom vi ikke er i stand til å snu dagens økonomiske organisering vil vi havne helt i utakt med naturen, og det vil undergrave velferden for fremtidige generasjoner.Siden den industrielle revolusjon har målet i vesten, og etter hvert resten av verden, vært å øke produksjonen og dermed forbruket. Det har gitt en «større kake» til fordeling, og stadig flere har kommet ut av fattigdommen.
- Vår generasjon og den neste må bryte med denne tradisjonelle økonomiske tenkningen. Verden vil møte veggen, vi kan ikke lenger fortsette et system som fører til at alle skal forbruke stadig mer. Det vil ikke gå.
Norge som et lite, men rikt land må gå foran i jakten på de nye samfunnsmålene.- Dette er utfordringer som markedet aldri vil klare. Vi har ingen endelig oppskrift på hvordan en slik snuoperasjon skal gjøres, men det er bare sosialdemokratiet som kan gå i spissen for en slik tenkning.- Vi kan ikke fortsette å forbruke stadig mer privat og i det offentlige. Vi må i større grad styre ressursene dit de trengs mest, slik at kaken fordeles bedre i stedet for at den bare skal vokse. Dersom den skal fortsette å vokse, må det skje på en helt annen og grønnere måte enn i dag.

Sitat 2 er avskrift av eit intervju med Martin Kolberg som journalist Pål Ertzaas hadde på trykk i VG 17/9-2007. Sitat 1 er referat frå eit innlegg Øysten Dahle hadde på eit møte i Polyteknisk Forening 12/9-2006.

Ulike reaksjonar:

Leiande finanspolitikarar rister på hovudet av Martin Kolberg sin miljøplan og ord som "filosofiske drøymeri" vart nytta.
- Dette er ikke nye tanker, men basert på gamle tanker fra SV og ulike økofilosofer. Det har lite for seg for å stoppe verdens miljøproblemer.
- Jeg mener tvert imot at markedsøkonomien har vist seg planøkonomien overlegen og i kombinasjon med klare politiske tiltak vil markedsøkonomien tvinge frem mer miljøvennlige produkter og forbruk, seier høgrepolitikaren Jan Tore Sanner, som er finanskomiteen sin andre nestleiar.
- Dette er veldig motsatt av hva vår resept er. Men det er hyggelig å se at Martin Kolberg og jeg er på to forskjellige planeter. Så skal jeg sørge for å holde meg på jorden, seier første nestleder i finanskomiteen, Ulf Leirstein (Frp).

Eg berre nemner at Øystein Dahle mandag 3. september vart "Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden" for arbeidet sitt med natur, miljø og friluftsliv.

Er vi i ferd med å setje oss sjølve på gangen?

Siv og Jens er samde om minst ein ting og det er at kutta i CO2-utslepp bør takast i utlandet. Vi står her i landet for kun 2‰ av verda sitt utslepp av klimagassar og det verkar temmeleg innlysande når dei då hevdar at kutta bør takast der det verkeleg monnar. Men lat oss snu litt på det enkle reknestykket:

I Noreg bur under 1‰ av menneska på jorda. Enkel matematikk tilseier då at kvar av oss slepp ut meir enn dobbelt så mykje som gjennomsnittet av jordbuarane. Er det då nokon logikk i at ein auke i dette misforholdet skal vere eit bidrag i rett retning?

Eit anna spørsmål er korleis kutta ute skjer. Ligg det eigentleg nokon reell gevinst i å legge om eit område frå småskala sjølvbergingsjordbruk til store monokulturar med råstoff til biodivstoff ? Over store deler av verda opplever det tradisjonelle jordbruket eit aukande press frå kommersielle krefter. Det seier seg sjølv at det å late folk halde fram som før ikkje representerer noko kutt i utsleppa. Det må ei endring til, og denne endringa må vere finansiert av oss som kjøper CO2-kvote dersom det skal telje. Men har vi nokon garanti for at omlegginga verkeleg vil bidra til å snu utviklinga ? Bortsett frå på papiret altså ?

Yara har sett inn ei 2-siders annonse i Dagens Næringsliv i dag. Der skriv dei:

”Hvis forbruket av fossilt brensel fortsetter i samme tempo som i dag, risikerer vi at olje og gassforekomstene tømmes innen 50 år og at vi går tom for kull i løpet av noen generasjoner”.

Denne innsikta er med andre ord ikkje lenger reservert for ekstremistane.

No er det ein gong slik at mesteparten av det menneskeskapte CO2-utsleppet kjem frå forbrenning av olje, gass og kol. Samstundes er det altså stor politisk oppslutning her i landet om at vi skal nytte store deler av oljeinntektene våre til investeringar i utlandet med udokumentret miljøgevinst og vi unnlet dermed å gjere innanlands investeringar som set oss i stand til å greie oss ”post carbon”.

På seinsommaren i år forsvann 300 milliardar kroner på Oslo Børs i løpet av 3 veker. Til samanlikning er pensjonsfondet på 3000 milliadar. Eg seier ikkje at 10% av sparpengane våre forvann i løpet av desse vekene, men det burde fortelje oss noko om kor sikkert oljeformuen er plassert.

Når kua vert syndebukk, er problemet løyst då ?

Det heile byrjar så fint og i barnehagen syng borna av full hals:

Kua mi, jeg takker deg.

Deilig melk du gir til meg.

Hver en dag jeg til mitt brød,

drikker melka di så søt.

Men så er det jamt slutt. På eit tidspunkt vert idyllen broten og kua får ei heilt anna rolle.

Norge bremser handel med verdens fattige

Norske melkekyr støttes med 25.000 kroner i året hver. Det er seks ganger så mye som millioner afrikanere tjener.


Ku-promp verre enn eksos

Utrolig nok: Ku-promp bidrar til at husdyrhold utgjør en større miljøtrussel enn utslipp fra biler og fly.

Dette er overskrifter henta frå norske dagsaviser og er ikkje usanne påstandar. Men slike fengande overskrifter er med på å overforenkle kompliserte problemstillingar som det er tvingande nødvendig at vi som samfunn tek tak i.. Kua er etterkvart blitt eit "marginalt fenomen" for dei fleste av oss. Difor fell det oss svært lett å nytte henne til t.d. å latterleggjere norsk landbrukspolitikk og tåkelegge viktige miljøspørsmål.

Kor mange veit tildømes at drøvtyggarane er dei av husdyra våre som kan produsere menneskeføde av gras, medan foret vi gir til fjørfe og svin i utgangspunktet kan nyttast direkte til menneskeføde ?

Men slikt vil truleg aldri selje ei einaste avis.

Dagens Petter Sprett 2

Debatten rasar. Skal vi reise med tog, fly eller bil her i landet i framtida ? Kva bør politikarane satse på? Eg vil ikkje gje meg i kast med denne debatten her. Men eg er ganske viss på at meir nød enn lyst vil vere avgjerane for det endelege valet.

Også Stein Erik Hagen har kasta seg inn i debatten:

En norsk togrevolusjon

STEIN ERIK HAGEN UTFORDRER. Tør politikerne våre å tenke stort og satse på tog som fremtidens transportmiddel for å løse de enorme køproblemene i trafikken?
Les meir

(Det kan her vere verdt å merke seg motivasjonen til Hagen.)

Hagen set seg sjølv i eit underleg lys ved samstundes å gå ut og støtte Fremskrittspartiet med 2 millionar til valkampen. Frp sitt syn på jernbaneutbygging burde vel vere kjent for dei fleste ? Siv Jensen på si side sender ei sommarhelsing til alle folke- og tillitsvalde, medlemmer og velgarar av partiet. Der presenterer ho 4 hovudsaker i valkampen.

• Eldre og sjuke
• Strammare innvandringspolitikk
• Auka satsing på vegbygging
• Sørge for at pengane våre ikkje vert sløst bort av politikarar som ikkje har evne til å begrense seg.
  

Ikkje akkurat signal om endring i syn på jernbanen, altså.

Helsinga inn du her

Dagens Petter Sprett 1

Dei fleste av oss føler vel eit behov for å ha eit verdsbilete utan for mange kvite flekkar. Det seier seg sjølv at det er umogleg å ha eit detaljert bilete av alle område, men dette ordnar vi greitt med å forenkle. Det vi ikkje har peiling på i det heile, fargelegg vi med "Malingsspannet i Paint"-metoden. På dette grunnlaget uttalar vi oss, meg sjølv inkludert, i hytt og pine og det kan synast som om skråsikkerheita ofte er omvendt proporsjonal med oversikta.

Dette er ei av årsakene til at http://www.dn.no/ er ein av favorittnettstadene mine. Eg føler at eg er fluge på veggen medan finansguruar, -geni og -akrobatar kommneterer aktuelle saker på stammespråket, utan filter. Det gjev meg stort frimod når ein ser kor bastant intelligente menneske kan uttale seg om allt mellom himmel og jord ut frå ein rein fagøkonomisk ståstad.

Difor vil eg her på bloggen lage ein ny kategori, nemleg "Dagens Petter Sprett". Kriteriet for å verte nominert er å kome med ytringar som gjev meg assosiasjonar til fylgjande Ole Brumm-sitat:

"Sprett er lur," sa Brumm tankefullt"

Ja," sa Nøff "Sprett er lur"

"Og han har et godt hode," sa Brumm

"Ja," sa Nøff, "Sprett har et godt hode."

Så var det stille en lang stund

"Det er kanskje derfor," sa Brumm,"at han aldri forstår noe som helst"

Svært subjektivt med andre ord, men agurktid er agurktid.

Den første "Dagens Petter Sprett" er sjeføkonom Øystein Dørum i DnB Nor Markets. Han uttalar seg til Dagens Næringsliv i denne saka:

Klimapress på matpriser

Prisen stiger: Klimaendringer gjør at norske forbrukere må belage seg på å betale mer for matvarene. Produkter som inneholder korn, sukker, mais og olje er blant varene som kommer til å øke i pris.

Les meir

Dørum sin reaksjon er altså:

Vi bruker en relativt liten andel av inntekt på mat, og dessuten blir utslagene dempet gjennom avgifter, sier han.
Også håp om en mer liberal verdenshandel gjør at sjeføkonomen vanskelig ser for seg noen betydelig økning i matvareprisene her til lands.
- Internasjonalt kan faktorene som driver prisene opp fortsette, men for Norge kan friere handel og mer matimport faktisk gi realprisfall på matvarer, sier Dørum.

Ja, slik kan det vel også seiast.

Økologi som forretningsidé

Høyrt på distriktradioen her i Møre og Romsdal i dag:

Tine har mål om å tredoble produksjonen av økologiske meierivarer i løpet av eit par år, men utvikling av nye produkt vert hemma når ikkje fleire bønder legg om drifta. Dette har endra seg kraftig dei siste par åra. Tidlegare hadde vi til dels for mykje økologisk mjølk, men no har vi knapt nok det vi treng til dei produkta vi allereie har.
-Organisasjonssjef i Tine Vest, Odd Fauske.

Bøndene er difor ikkje heilt i takt med forbrukarane sin etterspurnad. Verda over er det aukande interesse for økologiske varer. Mangelen på råstoff kan vere starten på ei skummel utvikling for norske bønder. Vert forbrukarane sitt krav stort nok kan det true importvernet som gjeld for landbruksvarer. Dette signalet bør bøndene ta.
-Leiar i Møre og Romsdal Bondelag, Arne Magnus Aasen.

Greitt nok, det hadde vore berre bra om ein større del av jorda vart driven etter økologiske prinsipp. Likevel får denne saka meg til å stille meg sjølv nokre spørsmål.
Det vert hevda at bøndene ikkje er i takt med forbrukarane sin etterspurnad. Men er det så sikkert at forbrukarane er i takt med økologien ?

Motivet for å handle økologisk har vore grundig undersøkt ved fleire høve. Her ser du litt av konklusjonen frå ei undersøking utført av ECO-commerce:

Det ser ut til at vi i Norge kjøper økologisk mat fordi vi mener at den naturlige måte den produseres på, resulterer i mat som er sunnere for oss. Mens de lærde strides over forskning om dette kan bevises, er stadig flere av oss føre var. Vi tenker mest på oss selv: Det er veldig kjekt at det er bra for miljø, men jeg graver i lommeboka fordi jeg tror det er bra for meg og mine.


I ei verd med overflod av mat, der utfordringa ligg i skaffe seg marknadstilgang,vil nok det å kaste seg på den økologiske bylgja vere ein OK overlevinsstrategi på lik line med gardsturisme, Grøn Omsorg, Bondens Marknad.og mange liknande tiltak. Men no er det slik at teikna vert tydelegare og tydelegare på at verda er i endring.

Magnar Norderhaug, dåverande instituttleiar ved World Watch Institute Norden, gav i 1996 ut boka "Verdens Mat". Denne vesle boka vekte interessa mi for dette emnet for alvor. Eg tillet meg å sitere:

Dersom verden går inn i en epoke med knapphet og prisvekst på mat, er det behov for en ny jordbrukspolitikk som forener:

• økologiske hensyn
• økonomisk lønnsomhet
• nasjonale egeninteresser
• global solidaritet

Dette er forhold som politikerne idag helst ikke blander sammen. En slik jorbrukspolitikk vil bli temmelig forskjellig fra dagens.

Dette er ord som er meir aktuelle i dag enn då dei vart nedskrivne. Og eg stiller meg litt tvilande til om forbrukarane sin etterspurnad er det einaste rette verkemiddelet til å utforme ein berekraftig og dermed framtisdretta jordbrukspolitikk.

Eit lite tillegg i ettertid:

I denne samanhengen kan det vere verdt å merke seg kva som skjedde på Cuba etter at Sovjetunionen gjekk opp i liminga. Den vesle nasjonen vart isolert og venelaus. Forsyningar av olje og andre viktige importvarer stoppa opp mest over natta. Dersom ein studerer korleis dei unngjekk massehunger der, vil ein sjå at der er ei grense for kor langt strukturrasjonaliseringa og økologien kan vandre saman. Særleg dersom tilgangen på rimeleg energi skulle verte dårlegare. Etter det eg skjønar, er ikkje det ei usannsynleg utvikling.

Les meir om Cuba her

Nabooppslag på www.dn.no i dag

Tidenes beste

Ingenting i norsk økonomi kan stoppe oppturen på børsen. Aksjestrateg Terje Nyborg om fremtiden over 500 poeng.

Varsler kjempesmell

Fred. Olsen (78) varsler en kraftig smell i verdensøkonomien.

En av norsk næringslivs mest erfarne menn tror ikke verdensøkonomien klarer å holde koken.

Det er vel i slike høve eit Ole Brumm-sitat er på sin plass:

"Sprett er lur," sa Brumm tankefullt
"Ja," sa Nøff "Sprett er lur"
"Og han har et godt hode," sa Brumm
"Ja," sa Nøff, "Sprett har et godt hode."
Så var det stille en lang stund
"Det er kanskje derfor," sa Brumm,
"at han aldri forstår noe som helst"

Kan det tenkjast at eventuelle resultat av dei pågåande landbruksforhandlingane i WTO vert fullstendig irrelevante?

Norsk landbruksnæring har, med rette, sett med otte fram mot ein ny WTO-avtale og eg har tidlegare hatt fleire innlegg her på bloggen som har hatt WTO som tema. Dei som har vore innom her i det siste har kanskje lagt merke til at det er ei heil stund sidan siste WTO-innlegg no. At engasjementet har minka, har ingenting med at eg har endra meining å gjere. Det er rett og slett verda som har endra seg.

Norsk bondefrykt for WTO baserer seg på fylgjande:

Norsk landbruk er ei politisk vilja næring. Ein har hatt i bakhovudet at det eigentleg vert produsert meir enn nok mat i verda, men ein har vurdert det slik at dei positive verknadene av eit eige landbruk har vore verde prisen. Ein ny WTO-avtale vil truleg setje ein stoppar for dei viktigaste politiske verkemidla for å oppretthalde eit allereie pressa norsk distriksjordbruk.

Mange utviklingstrekk tyder på at ting er i endring, eg kan nemne:

• Den økonomiske utviklinga i Asia (særleg i dei folkerike landa Kina og India)
• Folketalsutviklinga i verda.
• Energiforsyning.
• Erkjenning av klimautfordringar.
• Auka bruk av mat som råvarer til drivstoff.

Når eg no kan lese fylgjande, gjer ein seg sine tankar.

US approaching critical point in the use of corn-based ethanol (lenke)

-At that crude oil price range, U.S. ethanol production could reach 30 billion gallons by 2012, consuming more than half of U.S. corn, wheat and coarse grains, and triggering higher meat and poultry prices for consumers, reduced meat and poultry production, and significant reductions in grain and meat exports.

Australian Water Crisis Could Be Worse Than Thought(lenke)

CANBERRA -- Water shortages facing Australia's drought-hit prime agricultural area might be worse than expected, the government was told on Wednesday, as river towns braced for unprecedented restrictions on water use.

USA og Australia er mellom landa som pressar hardast på for å få land som Norge til å endre politikk og opne grensene. Kan hende kan vi hamne i den utrulege situasjonen at rike land vert oppmoda til å støtte eige jorbruk for å gjere oss mest mogleg sjølvforsynte og på den måten halde marknadsprisane nede. På den måten kan kanskje dei fattigaste av dei fattige landa få råd til å kjøpe seg mat om dei har behov for det. Ikkje det at dette er nokon ynskjeleg situasjon, men at vi må tenke nytt om denne problemstillinga, bør ikkje kome som ei overrasking på nokon.

Danny, fasanjakta og billege poeng i valkampen

I boka si ”Danny og den store fasanjakten” skriv Roald Dahl om Danny og far hans som på finurleg vis bergar fasanane på eit britisk storgods frå den årlege massakren, iscenesett og utført av godseigaren og ein snobbete venekrins. All sympatien vår plasserer Roald Dahl sjølvsagt (og umerkande) hjå Danny, far hans og ikkje minst fasanane.

Kva har så dei halvtamme fasanane på eit britisk gods med norsk valkamp å gjere ? Ganske mykje skulle det vise seg.

For nokre dagar sidan kunne ein ein lese på e24.no:

85% skadelig skatt

I ei tid der det vert stilt spørmål ved leseforståinga til det norske folket, fell det meg lett å vedgå at eg hadde store problem med å skjøne kva overskrifta skulle tyde. Ut frå innhaldet i innlegga i kommentarfeltet til artikkelen er eg viss på at eg ikkje er åleine om det.

Etter å ha lese gjennom artikkelen ( og henta supplerande opplysningar andre stader), fann eg ut at bakgrunnen for den fantastiske overskrifta var at representanten Gjermund Hagesæter, finanspolitisk talsmann for frp, hadde fått finansminister Kristin Halvorsen til å vedgå at mesteparten av pengane vi betaler i skatt ikkje vert optimalt forvalta. Så mykje som 20% forvinn på vegen.

Dette er gammalt nytt. Det burde det i alle høve vere det for ein stortingsrepresentant. Emnet er grundig behandla i fleire offentlege dokument, og i NOU 2000:8 står det t.d.:

De fleste former for skatter som benyttes i praksis er vridende skatter. Slike vridende skatter skaper et effektivitetstap ved at skatten fører til at den privatøkonomisk tilpasningen etter skatt avviker fra hva som gir samfunnsøkonomisk effektivitet. De viktigste hovedformer for vridningseffekter knyttet til skattesystemet er:

Arbeidsbeslutningen: avveiningen mellom arbeid og fritid påvirkes
Sparebeslutningen: avveiningen mellom forbruk i dag og forbruk i morgen påvirkes
Porteføljevalget: fordelingen av sparing på ulike former for investering påvirkes
Forbrukssammensetningen: avveiningen mellom ulike forbruksgoder påvirkes

Fra et effektivitetsmessig perspektiv er det gunstigst å benytte effektivitetsfremmende og nøytrale skatter. I en stor velferdsstat som Norge er det i praksis vanskelig å tenke seg at slike skatter kan gi et tilstrekkelig skatteproveny til å finansiere det ønskede nivået på offentlig konsum, investeringer og overføringer. Bruk av vridende skatter med tilhørende effektivitetstap er dermed nødvendig.

Du finn meir her

System med 100% verknadsgrad er mangelvare i den verkelege verda og velferdspolitikk er ikkje noko unntak. Men skal ein setje ting litt på spissen, så vonar eg at vanlege folk vil vere samd med meg i at 800000 kroner til helsetenester eller utdanning kan vere eit godt byte mot å legge 1 million ekstra i ein Ferrari.

Den 17. mai feira vi grunnlov, fridom og demokrati og vi har nytta dei demokratiske rettane våre til å bestemme at alle skal ha rett til m.a. helsetenester, utdanning, alderspensjon og sosialt tryggingsnett. Utan budsjett er desse rettane ingenting verde. Eg skjønar ikkje kva alternativet til skattar og avgifter skulle vere. Oljepengane kanskje ?

Nei, her er nok representanten for vanlege folk på fasanjakt saman med fiffen og av alle former for jakt, meiner eg at jakt på husdyr for moro skuld er av det mest usympatiske slaget.

At media i det heile let seg nytte til dette iscenesette stemmefisket etter oppdrettsfisk i sjølvrørt vatn finn eg ganske utruleg. Nei, lat oss heie på Danny og på den måten tvinge politikarane ut på skikkeleg, ærleg stemmejakt i tida fram mot valet. Det skulle ikkje vere mangel på jaktterreng, men finskorne er kanhende lite høveleg fotty.

Om å liste seg heimatt på økologiske pailabbar.

6 milliardar. Det er mange menneske. Dersom vi tok kvarandre i hendene, kunne vi lage ei kjede som rakk frå jorda til månen og attende. 15 gonger. Og kvar einaste av alla lekkjene i denne kjeda er omfatta av FN si menneskerettserklæring. Der står det mellom anna:

Artikkel 25, 1. punkt:
-Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over.

Kvar ein einaste dag får vi prov på at ein stor del av menneska på jorda lever under vilkår som ligg betydeleg under det dei har krav på i høve menneskerettserklæringa. Men er jorda stor nok til at det i det heile er mogleg at alle skal få retten sin?

Eg ser det i sauefjøsen, i naturen og i samfunnet elles. Den som ikkje står på for plassen sin i matfatet, går ei usikker framtid i møte. Det kan høyrest brutalt og kynisk ut, men slik er det. Vi menneske har vore flinkast i klassen i mange tusen år no, og vi har opparbeida oss stjernestatus i matfatet. Vi har derimot ikkje vore like flinke til å ”hegne oss”. Vi har forsynt oss meir enn det som er berekraftig. Vi kan rett og slett ikkje halde fram som vi har gjort til no.

Det store spørsmålet vert då : Er det mogleg å kome seg ”heim att” utan å mise nokon på vegen ? Og kva skal vere det overordna målet.? Radikale endringar må til, men eg er ikkje overtydd om at vekemiddelradikalarane bør få fritt spelerom. Eg vart t.d. litt skremd då eg las om Peter Singer, som eg fann lekkje til på Dyrebeskyttelsen sine nettsider.

Peter Singers 5. bud. Ikke diskriminer på grunnlag av art.

"Hvis vi sammenligner et svært funksjonshemmet menneske-spedbarn med et dyr, slik som en hund eller en gris, vil vi ofte finne at dyret har overlegne egenskaper, både potensielle og aktuelle, for rasjonalitet, bevissthet om egen eksistens, kommunikasjon."

På denne bloggen finn du nærmare presentasjon av etikaren. Trykk her

Eg må berre vedgå at eg har alvorlege problem med dette og at eg fryktar at vegen heim vert lang, vond og vanskeleg med dette tankegodset i bagasjen.

Journalistar på Facebook, Fredric Hauge og Røkke

Generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold åtvarer journalistar mot å involvere seg i nettsamfunnet Facebook.

Facebook har 160000 norske brukarar og fylkesordføraren i Sør-Trøndelag er ein av dei. No har han lagt 10 journalistar til vennelista si. Dette er noko av bakgrunnen for at Kokkvold reagerer. Han seier m.a.:

– Disse journalistene bør ikke lage saker om fylkesordføreren. Vi driver ikke journalistikk på våre venner. Dette handler om pressens troverdighet. Vi kan ikke oppføre oss slik at vår troverdighet svekkes. Om vi får tilgang til en ny teknikk betyr ikke det at vi får en ny etikk.

Les meir

Det er ei stund sidan vi såg Fredric Hauge i islendar og gummibukse no. Kvit skjorte og slips er arbeidsantrekket no for tida. Nybarbert er han også, rett som det er. I seg sjølv burde ikkje dette vere noko problem, han er langt over vanleg pensjonsalder for barrikadestormarar.

Den gode Hauge er leiar for miljøorganisasjonen Bellona, ein organisasjon dei fleste assosierer med miljøaktivisme. Samstundes framstår Hauge i dag som CO2-handteringsgeneralen her i landet og samarbeider tett med Aker. Bellona mottek samstundes store summar årleg i støtte frå det Røkke-eigde selskapet.. Kva er så problemet ? Kanskje kan eg svare med eit nytt spørsmål. Kor sannsynleg er det at Bellona vil grave opp eventuelle gifttønner i hagen til Røkke ?

Eg trur at Bellona faktisk har fått meir til felles med journalistane på Facebook enn dei bør vere konfortable med.

Eg vil ikkje stikke under ein stol at bakgrunnen for dette innlegget er at eg er provosert av Hauge. I samband med at FN sitt klimapanel nyleg la fram 3aren, uttaler han til VG under overskrifta - Bellona fikk rett:

-Rapporten dokumenterer det Bellona har stått alene om i 15 år. Vårt svar på klimaproblemene har i lang tid vært å satse på fornybar energi, energieffektivisering og CO2-håndtering.

Les meir

Smålåten har Fredric Hauge aldri vore, men det får no vere måte på. Ein kunne få inntrykk av at Bellona har site på fasiten heile denne tida. I så fall er det feil i fasiten. Eit eksempel ? Ein kan byrje med å undersøke kva syn Bellona har hatt på hydrogen som energi”kjelde”.

Som eit lønnefrø

For tida finn du millionar av dei i skogen; Nyspirte lønnefrø. Dei har lege og venta heile vinteren medan dei har stramma spiralfjøra, for så, når tida er der, bryte ut av skalet og sende rotstengelen mot jorda. Som eit lite livsens mysterium, finn dei vegen same korleis dei har landa etter flygeturen frå trekrunene. Berre ein ørliten del av dei spirte frøa vert nokongong til eit nytt lønnetre (og godt er det). Allt avheng av tilhøva på staden frøet har landa. Men på dette stadiet ser dei like vitale ut alle saman.


Det er ikkje lett å sjå på denne spiren at slaget er tapt, men lagnaden ville det slik at frøet landa i mosen. midt på ei stor steinhelle.Inga framtidsvon.

Denne etterjulsvinteren har vi fått mange påminningar om at vi ikkje har fare heilt fint med livsgrunnlaget vårt og at utfordringane står i kø framover. I samband med dette, ryk Pål Presterud i Cicero og Steinar Lem i "Fremtiden i våre hender" i tottane på kvarandre. Presterud hevdar at FIVH si stadige pukking på vårt personlege ansvar for å redusere forbruket vårt verkar øydelggande på motivasjonen. Han meiner at løysinga ligg i å gje politikarane våre armslag til å gjere dei naudsynte og upopulære tiltaka. Som svar på dette, hevdar Steinar Lem at Presterud ikkje fortener forskartittelen sin. Ein debatt med sterk språkbruk altså. Eitt er i alle fall sikkert og det er at dersom klimadebatten skal halde frem på dette nivået, som ein annan tiurleik, vil ingen ting skje. Og for kvar dag som går utan at noko skjer, vert vi meir og meir prisgjevne krefter vi ikkje kan påverke, akkurat som lønnefrøet.

Eg kunne no ha laga ei kopling til hanekampen mellom Lem og Presterud, men har du ikkje allereie lese noko om striden, kan du likegodt late vere. Ikkje verdt å bruke tida si på. Det burde i grunnen kamphanane sjølve skjøna også.